Én milliard under jordbrukets krav

Staten la fredag fram sitt tilbud i årets jordbruksforhandlinger. Tilbudet har en samlet ramme på 3,2 milliarder kroner. Av dette er 2 844 millioner kroner økte bevilgninger over statsbudsjettet, 182 millioner kroner økte målpriser, 94 millioner kroner overførte midler og 80 millioner kroner endret inntektsverdi av jordbruksfradraget.

Jordbrukets krav var på 4,2 milliarder kroner. Norges Bondelag mener derfor at statens tilbud ikke er nok til å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper. Bondelagsleder Bjørn Gimming sier at flere produksjoner og områder har svak økonomi, og at de som ligger lavest må løftes mest.

Regjeringen vurderer tilbudet annerledes. Staten mener tilbudet legger til rette for full kostnadskompensasjon og en økning i jordbrukets sammenligningsinntekt på 11 prosent fra 2026 før oppgjør til 2027. I tilbudet er økte inntektsmuligheter beregnet til 72 947 kroner per familieårsverk.

For svinenæringa er forskjellen mellom krav og tilbud mindre dramatisk enn for flere andre produksjoner, men likevel viktig. Jordbrukets krav var tydeligere og mer målrettet mot svineproduksjonen enn statens tilbud. Staten legger større vekt på generelle ordninger, markedsinntekter, klima, natur, økt planteproduksjon og investeringer bredt i landbruket.

Litt lavere kraftfôrkostnader

Korn- og kraftfôrpolitikken er det mest konkrete punktet for svineprodusentene. I jordbrukets krav lå det an til økte fôrkostnader for svin. Statens tilbud gir noe lavere utslag enn dette.

Staten foreslår endringer som samlet øker råvarekostnaden i kraftfôr med 36,9 millioner kroner. Prisøkningen på norsk korn til kraftfôr utgjør 68,1 millioner kroner, mens økt prisnedskriving og endret fraktbevilgning trekker i motsatt retning.

Ifølge Norsvins vurdering utgjør dette om lag 8,5 millioner kroner for svinenæringa, eller cirka 6,5 øre per kilo kjøtt. Det er rundt 3,5 øre per kilo kjøtt lavere enn i jordbrukets krav. For en konsesjonsbesetning med slaktegris tilsvarer forskjellen om lag 6300 kroner i lavere kostnad enn det som lå i kravet.

Det betyr ikke at fôrkostnaden er uproblematisk. Kraftfôr er fortsatt den klart største kostnaden i svineproduksjonen. Men på akkurat dette punktet er statens tilbud marginalt bedre for svineprodusentene enn jordbrukets krav.

Ikke full seier

På velferdsordningene ligger staten relativt tett på jordbrukets krav, men noe lavere. Jordbruket krevde seks prosent økning i satser og tak for avløsning ved ferie og fritid. Staten foreslår fem prosent.

Den viktigste endringen handler likevel om samordningsregelen. Regjeringen foreslår å fjerne all samordning ved svangerskap og fødsel. Det innebærer at bønder som får barn kan få ytelser fra Nav samtidig som de får støtte gjennom velferdsordningene for å leie inn avløser, uten avkortning.

Dette er et steg i riktig retning, særlig for kvinner i svangerskap som deltar i gårdsdrifta i tillegg til arbeid uteenfor gården. Norges Bondelag omtaler endringen som et viktig gjennombrudd etter mange års arbeid, men understreker samtidig at det ikke veier opp for at inntektsgapet ikke tettes.

Samtidig går staten ikke like langt som jordbruket krevde. Jordbruket ønsket å fjerne samordning mer generelt, også ved sykdom. Staten foreslår å fjerne samordning ved svangerskap og fødsel, men ikke ved sykdom. For svineprodusenter, med daglig dyrestell og høy binding til grisehuset, er dette en viktig forskjell.

Mindre målrettet på SPF

På investeringssida er statens tilbud lavere enn jordbrukets krav, og mindre spesifikt rettet mot svineproduksjon.

Jordbruket krevde at IBU-rammen skulle økes til 1 500,5 millioner kroner. Staten foreslår en ramme på 1 452,5 millioner kroner. Det er en økning på 140 millioner kroner fra gjeldende ramme, men lavere enn jordbrukets krav. Av dette settes 100 millioner kroner av til nasjonal løsdriftspott.

Den viktigste forskjellen for grisen ligger likevel i føringene. Jordbruket ønsket tydeligere prioritering av blant annet SPF-omlegging og mer konkrete føringer for investeringer i svineproduksjonen. Staten mener det ikke er nødvendig å spesifisere dette ytterligere, fordi det allerede kan gis støtte til slike tiltak i dag. I tilbudet heter det at hensyn til dyrevelferd skal prioriteres høyt, og at dette gjelder alle produksjoner og produksjonsformer.

Dermed blir SPF-omlegging liggende inne i en bredere dyrevelferdsramme, men uten den tydelige spissingen jordbruket ba om. For grisenæringa er det et viktig skille. SPF ble i jordbrukets krav løftet fram som et strategisk tiltak for dyrehelse, dyrevelferd, antibiotikabruk, effektivitet og klima. I statens tilbud er dette mindre tydelig.

Markedet blir fortsatt avgjørende

Samlet sett er altså statens tilbud svakere enn jordbrukets krav. For svinenæringa er bildet likevel ikke entydig negativt. Kraftfôrkostnaden slår noe mindre ut enn i kravet. Velferdsordningene får et viktig løft ved svangerskap og fødsel. Men tilbudet er svakere på målrettede investeringer, SPF og den tydelige koblingen mellom gris, korn, beredskap og selvforsyning som jordbruket la inn i sitt krav.

For grisebøndene blir kjernen derfor fortsatt å opprettholde markedsbalanse, ha rom for å ta ut pris i markedet og samtidig hente ut potensialet i effektiv produksjon.

Staten legger selv vekt på markedsinntekter, konkurransekraft og markedsbalanse som en del av grunnlaget for oppgjøret. For en markedsbasert produksjon som svin betyr det at jordbruksoppgjøret bare er én del av regnestykket. Fôrkostnader, engrospris, etterspørsel, effektivitet og slaktegrisresultater vil fortsatt avgjøre mye av økonomien ute hos produsentene.

Jordbruksforhandlingene skal etter planen avsluttes innen 16. mai. Først da blir det klart hvor mye av grisepoengene fra jordbrukets krav som overlever i den endelige avtalen.