Fra slaktegrishuset til styrelederstolen

Men bak det rolige, nøkterne og forholdsvis langstrakte ytre ligger en lang erfaring fra både landbruk, samvirke, industri og tillitsverv. Nå tar stangesokningen over lederklubba i styret i – ifølge ham sjøl – en av de mest offensive organisasjonene i norsk landbruk.

Oppvokst og bosatt i Stange

– Jeg sluttet å telle hvor mange år jeg har holdt på, sier Sverre Lang-Ree og smiler litt.

Han er født i 1969, vokste opp i Stange og har blitt værende. Med unntak av noen år i Forsvaret (kavaleriet) og fem år på Ås (NMBU) og første året på Mære landbruksskole. I tillegg til ett års etterutdanning i Australia, er det i Stange livet hans har vært.

– Jeg har stort sett vært her hele tida. Det er her jeg hører til.

Det er noe grunnleggende jordnært over måten han forteller på. Ingen store ord, ingen behov for å gjøre historien mer spektakulær enn den er. Men bak det enkle ligger et livsløp som favner langt mer enn bare egen gård og eget grisehus. .

Danmark, systematikk og lærdom

Etter studier gikk veien til Danmark. Der jobbet han på et større forsøksanlegg for gris.

– Det var ganske stort. Rundt 620 purker, full framfôring og forsøk på alt mulig – fôring, innredning, avl. Det var egentlig veldig interessant.

Han trekker særlig fram én ting:

– De jobbet veldig systematisk. Og det må du når du driver så stort.

Erfaringene derfra ble viktige. Ikke nødvendigvis fordi danskene gjorde alt riktig, men fordi det ga innsikt i hva som kreves for å drive utvikling på høyt nivå.

– Du lærer fort at ting ikke går av seg sjøl. Det må jobbes fram.

Pendleren som fant roa på toget

Senere fulgte elleve år i Felleskjøpet-systemet, med ansvar for kraftfôr, råvareinnkjøp og resepter. Det innebar også pendling til Oslo flere dager i uka. For mange et slit. For Sverre ble det noe annet.

– Det var egentlig en utrolig fin måte å jobbe på. Du fikk gjort noe, eller du kunne slappe av. Det ble kvalitetstid. Det virker typisk for ham å formulere det slik. Ikke som et offer, men som en mulighet.

I 2007 kom neste skifte: jobb i Geno. Der skulle han bli i mange år, i ulike roller.

– Jeg tror jeg har hatt ti forskjellige jobber der. Litt sånn potet. Prosjekter, innkjøp, bærekraft – det som trengtes. Jeg har også vært avlssjef.

Så kom hendelsen tilbake i 2010 som endret perspektivet.

– Kona mi Elin fikk et lett hjerneslag. Hun satt her på kjøkkenet og klarte ikke lese et A4-ark. Da skjønte vi at noe var galt.

Det gikk bra. Men det satte spor.

– Det ble en skikkelig støkk. Da begynte jeg å tenke litt over hva jeg drev med.

Resultatet ble en bevisst nedtrapping.

– Jeg måtte rett og slett roe ned litt. Gå over i en annen type jobb.

I dag jobber han bare timer i engasjement for Geno, blant annet med metanmålere i fjøs.

– Det er fortsatt interessant. Men på en annen måte.

Nysgjerrighet som drivkraft

Når han sjøl skal forklare hvorfor han har vært innom så mye forskjellig, kommer svaret raskt:

– Jeg liker variasjon. Hvis jeg driver med det samme hele tiden, så går jeg lei.

Det er en setning som forklarer mye. Nysgjerrigheten har drevet ham inn i både nye jobber og nye verv.

– Det er der det skjer ting. Når du prøver noe nytt.

Samtidig har Sverre Lang-Ree vært tungt inne i tillitsverv i en årrekke.

– Jeg skal ikke begynne å telle, sier han og ler.

Men lista er lang: Geno, Stange Almenning, eierskap i selskaper, styreverv, regionleder og konsernstyremedlem i Nortura – og mye mer.

– Jeg har alltid følt at jeg har hatt noe å bidra med.

Det er ikke sagt med store ord. Snarere som en nøktern konstatering.

Hva er egentlig en styreleders jobb?

Når han blir spurt om hva han vil ta tak i som ny styreleder i Norsvin, kommer svaret kontant:

– Det aller viktigste er å få styret og de ansatte til å yte det som er mulig å få til med de forutsetningene de har. Det høres enkelt ut. Men det er ikke det.

For Sverre handler styrelederrollen først og fremst om funksjon.

– Du må få det til å fungere. Få samhandlinga til å sitte. At det ikke stivner i gamle spor. Så enkelt. Og så vanskelig.

Hva fikk deg til å si ja?

– Jeg er nysgjerrig. Og jeg liker å være der det skjer utvikling. Jeg må være i en organisasjon som vil noe. Hvis folk sitter med hendene i fanget, da har jeg ingenting der å gjøre. Norsvin er interessant fordi det er så mye som skjer. Og så mange muligheter.

Han er tydelig på hva han liker ved Norsvin.

– Det er en organisasjon med en ledelse og ansatte som tør å sette seg mål som nesten virker litt hårete. Som vi ikke helt tror på sjøl – men så får vi det til.

Han trekker fram kulturen:

– Det er vilje der. De pusher seg sjøl hele tida. Det er ikke tilfeldig at det har blitt en suksesshistorie.

Styret som sparringspartner

Sverre er også tydelig på hvordan han ser styrets rolle.

– Noen ganger skal du dytte på. Andre ganger må du være mer avventende. Du skal være en god sparringspartner for organisasjonen. Ikke bare sitte og nikke.

At han er første styreleder fra Innlandet på over 20 år, tar han med knusende ro.

– Postadresse er ikke det viktigste for styreleder´n. Det er kompetansen.

Likevel anerkjenner han at det har vært en viss tyngde fra Sør-Vestlandet.

– Det er mange dyktige produsenter derfra. Det har preget styret sjølsagt.

Men sjøl gjør han det ikke til en stor sak.

– Det viktigste er hva vi får til.

Den største utfordringen nå

Når praten går over på situasjonen ute på svinegårdene, blir tonen mer alvorlig.

– Økonomien er grei nå. Men investeringskostnadene er blitt fryktelig høye. Når det begynner å bli opp mot 15-20 millioner for et moderne slaktegrishus, så skjønner jeg at folk må tenke seg om flere ganger. Det handler om å ha finansielle muskler til å stå i det.

Han peker også på generasjonsskifter.

– Noen må tørre å investere. Men noen må også tørre å gi seg. Samtidig er det mange usikkerhetsfaktorer. Klima, verdensmarked, uro. Det er mye som påvirker oss.

Men han legger til:

– Det er ikke nytt. Det har vi vært gjennom før. Det som derimot er nytt, er behovet for beredskap. Vi må begynne å tenke mer robust. På alle måter. Strøm, drivstoff, logistikk. Det er ikke mange dagene det går hvis ting stopper.

Han viser til Finland:

– De har aldri sluppet opp. De har vært på hele tiden.

Profesjonalisering – ingen quick fix

Spørsmålet om mer profesjonelle styrer møter han med en viss skepsis.

– Det er ikke sånn at du bare kan hente inn et par styreproffer og så blir alt bra. Du må vite hva du trenger. Og du må være profesjonell sjøl. Ellers blir de lei og forsvinner.

Han er tydelig på alternativet:

– Jeg har mer tro på å kjøpe kompetanse når vi trenger det. Habilitet må sitte i ryggmargen. Er du i tvil, så sier du ifra. Hvis ikke du gjør det, så må andre gjøre det. Sånn må det være.

Sverre kjenner Norsvin godt, men peker på én ting han må lære mer om:

– Det internasjonale markedet. Vi må selvsagt ha fullt fokus på daglig drift og avlsframgang hjemme. Men uten det internasjonale hadde vi hatt en mopedmotor. Nå har vi en V8.

– Hvis vi ikke hadde hatt dette, kunne vi like gjerne lagt ned og kjøpt genetikk utenfra. Da mister vi kontrollen.

Han trekker parallellen til fjørfe:

– Der er avlen borte for lenge siden.

Et budskap som ikke alltid når fram

Samtidig erkjenner han at det er en utfordring:

– Når medlemmene spør hva det internasjonale betyr for dem, så har vi i Norsvin ikke vært gode nok til å forklare det. Da er det vår feil.

Som slaktegrisprodusent sjøl vet han hva han snakker om.

– Vi havner litt utenfor i mange diskusjoner. Noen tror at Norsvin bare er for dem med purker. Det er helt feil. Der har vi en jobb å gjøre.

Når det gjelder hva som ikke må endres, er han like tydelig:

– Som sagt, fullt fokus på daglig drift og avlsframgang. Du må ha orden i grunnmuren. Så kan du gjøre andre ting etterpå.

Hva blir det mest krevende?

– Å få til balansen mellom Norge og utlandet. Alt må fungere hjemme. Samtidig skal vi vokse ute. Hvis ikke vi har forankring hjemme, så har vi fløyet for fort. Det er krevende. Men det er også et luksusproblem. For det betyr jo at vi har muligheter.

Mindre prat, mer arbeid

Sverre Lang-Ree framstår ikke som en styreleder som skal komme inn med store ord og raske svar. Han virker mer opptatt av hvordan ting faktisk fungerer – i fjøset, i organisasjonen og i samspillet mellom folk.

Eller som han sjøl sier det:

– Vi må bare gjøre jobben vår. Hele veien.

Det er kanskje ikke det mest spektakulære utgangspunktet. Men i Norsvin kan det fort vise seg å være det riktige.