Grisen, kornet og den norske selvtilfredsheten

I store deler av fagmiljøene og forvaltningen har debatten vært preget av et tydelig fokus på økt planteproduksjon til direkte menneskemat, kombinert med en mer kritisk vurdering av kraftfôrbasert husdyrproduksjon – særlig der den er avhengig av importerte råvarer. Det framstår nesten som en etablert sannhet. Men det er grunn til å stille et ubehagelig spørsmål: Hva om denne sannheten ikke er tilpasset norske forhold?

For mens Norge diskuterer seg frem til nye mål og formuleringer, finnes det et nærliggende eksempel som utfordrer hele premisset. Finland har en sjølforsyningsgrad på 80–90 prosent. Ikke fordi de har et så mye bedre klima. Ikke fordi de står utenfor internasjonale markeder. Men blant annet fordi de har valgt å prioritere matproduksjon som beredskap – konsekvent og over tid. Det er et valg Norge ikke har tatt.

Norsk landbrukspolitikk har i stor grad vært innrettet mot å produsere mat effektivt og til lavest mulig kostnad, med støtte fra internasjonal handel – heller enn å maksimere nasjonal sjølforsyning og beredskap. Beredskapslagre er bygget ned. Importavhengigheten har økt. Samtidig har vi fortsatt å snakke om sjølforsyning som et mål. Det er vanskelig å komme utenom at dette framstår som en form for politisk naivitet.