Leder:
Investeringsvilje under press?
Norsk svineproduksjon er i dag mer effektiv enn noen gang. Genetikken leverer, produksjonsresultatene peker oppover, og markedet etterspør norsk gris. Likevel hører vi stadig oftere at bønder kvier seg for å investere. Ikke fordi drifta går dårlig – men fordi selve nivået på investeringene er blitt så høyt at risikoen oppleves uoverkommelig.
Grisebørsen viser at dekningsbidragene har styrket seg i andre halvår 2025. Smågrisprisen har gått opp, engrosprisen har økt, og prognosene peker mot bedre lønnsomhet enn vi har sett på en stund. Men samtidig har selve prislappen på nye bygg og utstyr skutt i været. Et moderne smågrishus koster gjerne 20–25 millioner kroner. For mange bønder betyr det å ta på seg gjeld som langt overstiger gårdens samlede markedsverdi. Det gjør både banker og bønder mer tilbakeholdne, selv om kalkylene i utgangspunktet viser grønt lys.
Når Norges Bank nylig satte ned styringsrenten til fire prosent, skapte det et håp om lettere tider. Men bankene holder kortene tett til brystet. De viser til individuell risikovurdering, soliditet og sikkerhet. Noen lokker med grønne lån og gunstige vilkår for unge bønder, men hovedbudskapet er klart: Det er fortsatt bonden som bærer den største risikoen. For banken er tapet avgrenset til utlånet. Det er som regel sikret gjennom pant og garantier. For bonden handler risikoen om langt mer – arbeidsplass, livsgrunnlag, familieøkonomi og ofte også hjemmet.
Svinebøndene kjenner dette ekstra godt. Deres økonomi skiller seg fra mye av resten av landbruket: Det meste må hentes i markedet, ikke via tilskuddsordninger. Derfor har det også vært en forventning – både fra myndigheter og organisasjoner – om at investeringene skal forsvares i markedet. Historisk har dette vært riktig, men med dagens høye investeringsnivå og tilhørende risiko for både bonde og bank, bør kanskje forventningene justeres?
Problemet er at vi som samfunn ikke har råd til at bøndene nøler for lenge. Norge trenger fornyelse i fjøs, investering i teknologi, energi og dyrevelferd. Vi trenger unge bønder som tør å satse, og vi trenger etablerte bønder som ser at det lønner seg å oppgradere. Uten investeringer stopper utviklingen.
Derfor må vi stille spørsmålet: Hvilke rammer trenger svineprodusenten og næringa for å kunne investere trygt? Er bankene rigget godt nok til å forstå deres litt spesielle økonomi? Gir støtteordningene faktisk insentiv til å bygge nytt, eller holder de mest i live det gamle? Og ikke minst – hvilken rolle skal staten spille i å sikre nødvendig fornyelse i norsk matproduksjon?
I dag hviler mye på produsentens skuldre. Han eller hun forventes å være økonom, teknolog, miljøansvarlig på egen gård og energispesialist – i tillegg til å drive gården fra morgen til kveld. Men ansvaret for matsikkerhet og energiomstilling kan ikke skyves ned på enkeltbønder alene. Investeringsviljen er fortsatt til stede. Den ser vi hos unge som bygger, hos dem som tester ny teknologi, og hos dem som tør å tenke langsiktig. Men dersom vi som samfunn ikke sørger for mer forutsigbare rammer, risikerer vi at den viljen langsomt slukkes. Det har vi ikke råd til.
