Hvor går svinenæringa?
Det ser ut til å bli alvor igjen. På kort sikt ser ikke prognosene bra ut. Økonomien til svineprodusentene er i øyeblikket langt dårligere enn i de to foregående årene. Ved markedsbalanse kunne utbetalingsprisen til bonde vært ei krone mer per kilo. Det trekkes også ei drøy krone per kilo i omsetningsavgift.
Utfordringen i vår er ikke å øke målpriser som likevel ikke kan tas ut, men å finne verktøy som kan bidra til å redusere overskuddet, heve prisuttaket og redusere trekket i omsetningsavgift framover. På mellomlang sikt er som kjent realiteten at dagens eksportmulighet på 1900 tonn forsvinner i løpet av 2021, og allerede neste år skal vi fase inn en EU-import på 300 tonn ribbe. Hva som skjer med målprismodellen på svinekjøtt avhenger blant annet av når handlingsrommet i gul WTO-boks blir borte.
Men hva er egentlig de sterkeste utviklingsdriverne i norsk svineproduksjon? Forbruksutviklingen av svinekjøtt er selvfølgelig viktig, men vanskelig å forutsi. Det vi vet litt om er derimot hvordan vi sjøl utvikler produksjon og verdiskapning i næringa.
Siden 2013 og fram til i dag produserer norske purker tre flere avvente smågriser i gjennomsnitt. Det er lite som tilsier at denne utviklingen ikke fortsetter også de fem neste åra. Hvis vi sier at vi i dag har cirka 65 000 årspurker i Norge, betyr dette at vi produserer nærmere 200 000 flere griser om fem år. Hvis kjøttforbruket ikke utvikler seg i forhold til i dag, betyr dette at purketallet må ned med om lag 10 prosent.
