Et varsko for distriktene
Et varsko for distriktene
I forrige utgave av Svin fikk vi et godt men tøft bilde av struktur endringene i svineproduksjonen i Norge. Vi ser nå helt tydelig det vi har trodd ville skje med svineproduksjonen ettersom rasjonaliseringen har gått sin gang, gjennom økte konsesjonsgrenser og presset økonomi. I løpet av de siste fem årene har besetningene blitt 60 % større! Og hoveddelen av produksjonen er på Østlandet, i Trøndelag og i Rogaland, dvs. nesten 90 % av produksjonen er her. Hva betyr egentlig det tenker vel mange, er det ikke slik at vi svineprodusenter må følge utviklingen også, og det er vel bare bra når vi tenker på rasjonalisering og effektivitet at produksjonen blir konsentrert i forhold til slakteriene også? Ja det er det selvfølgelig, og landbruket må hele tiden, men innen rimelighetens grenser følge med i den naturlige utviklingen som tross alt går sin gang.
Norsvin har hele tiden vært tydelige på at vi ønsker en svineproduksjon i hele landet. Men nå kan vi kanskje stille spørsmålstegn ved om det er rett å fortsatt hevde at det er viktig med svineproduksjon i hele landet når resten av landet kun har 10% av produksjonen. Jeg mener at nettopp fordi vi nå ser så tydelig hvordan strukturutviklingen går at det fortsatt er et veldig viktig argument å ivareta «distriktsgrisen» og svineproduksjon i hele landet. Hvordan ville det bli med jordbruket langs hele kysten og Nord – Norge hvis grisen skulle forsvinne helt? Hva ville det gjøre med slakteri-strukturen i landet hvis volumet og jevne tilførsler til anleggene i distriktene forsvinner, transportkostnadene til både fôr og inntransport av dyr, når det blir færre å dele kostnadene på?
