60 år i salamiens tjeneste

Røyk siver rundt flislagte hjørner. Den umiskjennelige lukten av brent treverk får hjernen til å slå umiddelbar alarm. Det brenner! Ikke.
– Helt frem til tidlig syttitall ble kjøttvarene hengt på et stativ, før man deretter strødde sagflis utover gulvet og tente på. Det var bare ulmebrann, men likevel, det er andre tider nå, gliser produktutvikler Esten Murbrekk (66). Murbrekk er «the grand old man» på fabrikken, med 47 år i beltet er han den som har jobbet her lengst av alle de ansatte.

Fabrikkens historie
Da Matz Jenssen kom fra Sønder-Jylland til Trondheim i 1789, kunne han neppe ane at åtte generasjoner senere skulle slekten levere kjøttvarer til hele vårt langstrakte land, og mer til. Sjømannen Jenssen kjøpte sin første eiendom i Trondheim sentrum for 900 riksdaler. I 1790 etablerte han sitt firma, og ble handelsmann. Siden har det gått slag i slag i generasjoner. – Det var syvende generasjon Jenssen, Anton, som etablerte fabrikken i 1957. Han var grosserer, og så et stort marked for spekepølse, forteller Esten Murbrekk. Anton Jenssen utvidet dermed familiebedriftens allerede mangfoldige forretningsportefølje. Fabrikken i Grilstadfjæra gikk for fulle seil, og først i 1971 møtte de på større utfordringer. I de nye næringsmiddelforskriftene kunne man lese at det ble forbudt å bruke kunstig fargestoff i spekepølse. Jenssen skriver i slektens egen jubileumsbok at “dette er den dyreste setningen jeg har lest”.

Å bruke samme produksjonsmetode som tidligere, med sagflis i ulmebrann, men uten fargestoff, resulterte i spekepølser grå som kjøttkaker. Jenssen visste derimot at det samme forbudet hadde trådt i kraft i Tyskland flere år tidligere. Det ble første fly nedover. Svaret kom fort: De måtte hjem og bygge ny fabrikk med helautomatiske klima-røykeovner og klimarom for tørking.