To grisehus og én kilometer mellom

Historien om gris på gården til Mathias Holø går langt tilbake. Familien har hatt flere dyreslag gjennom generasjoner.

– Bestemor og bestefar drev med nesten alle dyreslag. Det var mjølkeku og gris da jeg vokste opp, forteller Holø.

Gårdens historie rommer også en del dramatikk. På slutten av 1960-tallet brant store deler av bygningsmassen ned.

– Det brant i august. Noen av dyra var på setra, men grisen døde i brannen, sier han.

Låve, stabbur og driftsbygningene gikk tapt. Da gården ble bygget opp igjen, ble det lagt inn mer betong i konstruksjonene.

– Derfor er det gjenoppbygd med betong i vegger og tak alle steder. Det er fortsatt spor etter brannen i kledningen på huset.

Den gangen var det vanlig at gårdene i området hadde både ku og gris.

– Det var gris på nesten alle gardene her. Noen purker ved siden av kua, sier Holø.

Purkefjøset på gården

Det gamle fjøset på tunet er fortsatt i drift. Her ligger den ene av avdelingene i produksjonen hans. Da Holø tok over drifta etter faren i 2012 gjorde han noen justeringer.

– Opprinnelig var det 48 fødebinger her. Jeg gikk ned til 46 med det samme.

Senere reduserte han ytterligere.

– Nå ligger jeg på rundt 40 purker i dette fjøset.

Årsaken var ikke konsesjon eller marked, men praktiske forhold i fjøset.

– To av bingene er tatt av tekniske installasjoner. Den ene brukes til drivstasjon til fôringsanlegg og den andre til fôringsanlegg, så det var like greit å ta dem ut av produksjon.

Han mener det også gir mer fleksibilitet.

– Det er greit å ha litt rom i systemet. Litt ekstra plass når det trengs.

Samdrift på ku

Samtidig som gris var en viktig del av gårdsdrifta, var faren også involvert i en helt annen produksjon. I 2005 flyttet åtte eiere inn i et nytt samdriftsfjøs for mjølkekyr i bygda.

– Vi var åtte som startet samdrifta. Den fungerte egentlig veldig bra, sier han.

Initiativet kom blant annet fordi mange av gårdene sto foran store investeringer i egne kufjøs.

Samdrift ble en løsning flere steder i landet på den tiden.

– Da kunne flere gå sammen og investere i ett fjøs i stedet for at alle måtte bygge hvert sitt.

Men over tid endret situasjonen seg. Noen av deltakerne falt fra, mens arbeidsmengden forble den samme.

– Vi ble færre etter hvert, men jobben var jo den samme.

På et tidspunkt sto de igjen med et veivalg.

– Vi måtte enten ansette folk eller legge ned.

Økonomien gjorde valget vanskelig.

– Det var ikke rom for å ansette. Da ble samdrifta lagt ned.

Loddtrekning om fjøset

Da samdrifta ble avviklet, sto de igjen med et stort kufjøs som måtte selges. Flere var interessert i å kjøpe bygget. Løsningen ble enkel: Fjøset ble taksert, og kjøperen skulle avgjøres ved loddtrekning.

– Jeg har aldri vunnet noe i mitt liv, men når det skulle koste penger, da vant jeg, sier Holø og ler.

Dermed satt han plutselig med et tidligere kufjøs – og et nytt utgangspunkt for videre drift.

Fra ku til gris

Planene om å bygge om fjøset til gris begynte å ta form høsten 2022.

– Da begynte vi å se på hvordan det kunne gjøres.

Den siste mjølka fra samdrifta ble levert tidlig i 2023.

– Siste mjølka gikk 2. januar, og de siste kyrne reiste 10. januar.

Deretter startet arbeidet med å rive ut innredning og gjøre bygget klart for en helt annen produksjon.

– Det er ikke bare å sette inn noen binger. Et kufjøs med spaltegulv og gjødselkanaler må tilpasses ganske mye.

Han var i kontakt med både Felleskjøpet og Fjøssystemer for å finne løsninger.

– De tegnet opp forslag til hvordan det kunne gjøres.

Arbeidet gikk raskt. I juli 2023 flyttet de første grisene inn.

– Da var det bare å kjøre på.

To grisehus – to avdelinger

Resultatet av investeringen er en drift som skiller seg litt fra mange andre satellitter i purkering. Holø driver gris i to separate grisehus. Det gamle fjøset på gården er den ene avdelingen. Det ombygde kufjøset er den andre.

– Jeg har rundt 40 purker i det ene grisehuset og 46 i det andre.

Det spesielle er avstanden.

– Det er omtrent en kilometer mellom avdelingene.

I praksis fungerer de likevel som to avdelinger i samme system.

– Hvert grisehus er egentlig en avdeling.

Dermed kan han kjøre puljedrift uten å flytte dyr mellom fjøsene.

– Det er egentlig helt separat drift.

Ti millioner i investering

Ombyggingen av kufjøset ble en betydelig investering. Totalt endte prosjektet på rundt 10–11 millioner kroner.

– Når du legger sammen kjøp av fjøset, ombygging og energianlegg, så havner du der.

Gjeldsbelastningen er omtrent på samme nivå.

– Jeg sitter med rundt ti millioner i gjeld i dag.

Banken fikk etter hvert fikk en sentral rolle som motivator når han betvilte sin beslutning med en så stor innvestering.

Renta ble høyere enn planlagt

Driftsplanen var laget med en klar forutsetning.

– Jeg la opp til at økonomien skulle tåle rente på 5,5 prosent.

Men renteutviklingen ble høyere.

– Når du får effektiv rente på rundt seks prosent, så merker du det.

Likevel mener han det er viktig å lage realistiske driftsplaner.

– Det er ikke noe poeng i å sminke tallene. Det er deg sjøl du lurer.

Har rigget seg for effektiv energi

Energikostnader er et tema mange bønder er opptatt av. Holø har forsøkt å gjøre seg mindre sårbar. På gården har han både flisfyring og solcelleanlegg.

– Jeg har bioenergianlegg med flis og solcelleanlegg på 30 kilowatt.

Flisa kjøper han ferdig.

– Det er industriflis som er tilpasset biofyring.

Han mener det ikke lønner seg å lage flis selv.

– Da må du ha større traktor og mer utstyr. Da blir det fort dyrere enn å kjøpe den.

Klar for SPF

I Skjåk diskuteres nå muligheten for områdesanering og overgang til SPF-gris. Holø er tydelig på hva som er avgjørende.

– Det må være alle eller ingen.

Som satellitt i Aura purkering mener han både satellitter og nav må bli med.

– Satellittene vil helt klart dra nytte av bedre resultater. Men navet må overbevises, for det er de som må ta den tyngste økonomiske belastningen. Selv har han forsøkt å gjøre fjøset klart for en mulig omlegging.

– Jeg har rigget det slik at det skal være mulig å legge om.

Blant annet er sluseløsninger allerede installert.

Færre gris i bygda

I dag er svinenæringen i Skjåk langt mindre enn tidligere.

– Før var det gris på nesten alle gardene her.

Nå er det bare noen få produsenter igjen.

– Vi er ikke mange.

Likevel mener Holø at næringen fortsatt har en plass i bygda.

– Får vi til SPF og gode løsninger framover, så kan det være et godt grunnlag videre.

En ny generasjon på vei?

Holø har tre barn, der den eldste nærmer seg 20 år og den yngste er 12. Den mellomste, Vilde Holø, som er 15 år, viser allerede stor interesse for gårdsdrift.

– Vilde har full kontroll på kalvene hos en nabo oppi bygda her. Hun vet hvor mye mjølk hver kalv har fått helt ned til detaljene, sier Mathias.

Om det allikevel blir landbruk på henne, vet han ikke ennå.

– Det må unga finne ut av sjøl.

Men interessen er sterkt tilstede.

– Det er jo et godt tegn, sier Mathias.