De to fjøsbildene i oppslaget er eksempler på transponderfôring fra Big Dutchman. Transponderfôring av gris er en teknologi som brukes i moderne husdyrhold for å optimalisere fôringsprosessen for griser. Systemet bruker elektroniske transpondere, som vanligvis er festet til grisens øremerke eller en annen del av kroppen, for å identifisere hver enkelt gris individuelt. Dette gjør det mulig å tilpasse mengden og typen fôr som gis til hver gris, basert på dens spesifikke behov og produksjonsmål. Veldig lite brukt i Norge på grunn av små besetninger.
Foto: Fjøssystemer
Et interessant
alternativ?
Datastyrte fôrstasjoner til drektige purker ble introdusert i Nederland i 1982. Utviklingen var nok inspirert av at teknologien allerede var i bruk for melkeku.
En del av de norske svinebesetningene som tok i bruk tidlige versjoner av fôrstasjonene (eng. electronic sow feeding) ble etter hvert noe misfornøyde med dette fôringssystemet og bygget om til andre fôringssystemer. Antagelig skyldes det at fôrstasjonene ikke var godt nok utviklet for kommersielt svinehold.
Transpondere/ID-brikker
Dette fôringssystemet består enkelt forklart av en fôringsbås der det tildeles kraftfôr i en fôrtro. Røkteren kan bestemme daglig fôrmengde som hver enkelt purke skal få. Purkas identitet avleses når hun kommer inn i fôringsbåsen. I en tidlig versjon var purkene utstyrt med et halsbånd og en elektronisk transponder (derfor kalte mange systemet for «transponderfôring») som viste purkas identitet. Utfordringen her var at halsbåndene ofte falt av. En løsning var å stramme halsbåndet mer, men da var det stor risiko for at purkene fikk sår på halsen. Siden er det utviklet små ID-brikker som festes på øremerket eller som injiseres under huden på purkene. Dermed skulle problemet med ID-brikker være løst.
