Konsesjonsgrensenes historie
Loven om konsesjonsregulering av svin- og fjørfeproduksjonen ble vedtatt i Stortinget 1975, og er endret senere. Konsesjonsgrensene fastsettes imidlertid av landbruks- og matdepartementet i forskrift med hjemmel i loven.
Konsesjonsreguleringen av disse husdyrproduksjonen har ene og alene en politisk begrunnelse. Den har ingenting med markedsregulering å gjøre. Markedsreguleringen styres som kjent av omsetningsloven. Konsesjonsgrensene er altså øverste grense for hvor stor produksjon du kan drive fritt og uten tillatelse av departementet. Noen produsenter har imidlertid innvilget konsesjon til å drive over disse grensene, men det har som regel historiske grunner. Noen drev stort før husdyrkonsesjonsloven ble innført i 1975, og har dermed fått konsesjon til å drive større. Men hvis det ikke har vært drevet ervervsmessig produksjon av svin eller fjørfe på gards- og bruksnummeret de ti siste åra, så bortfaller konsesjonen. Konsesjoner er knyttet til en fysisk eller juridisk person og et bestemt gårds- og bruksnummer. Hvis to eller flere konsesjonsregulerte produksjoner har felles eierinteresser, inntrer konsesjonsplikten hvis det samlede omfanget av produksjonen overstiger grensa for konsesjonsfri drift. Og så finnes det noen unntaksbestemmelser.
Hensikten med husdyrkonsesjonsloven er å unngå at det blir fabrikkproduksjon av svinekjøtt og fjørfeprodukter i norsk landbruk. Dette kommer tydelig fram av lovens paragraf 1 hvor det står; «Lovens formål er å legge til rette for spredning av svine- og fjørfeproduksjonen på flere enheter ved å regulere produksjonsomfanget hos den enkelte produsent» (se egen faktaramme).
Nedenfor gjengir vi de viktigste punktene i forskriftens paragraf om konsesjonsgrenser.
