Avl for speneantall: -En egen spene er avgjørende

Eli Johanne Gjerlaug-Enger og Maren van Son, forskere i Norsvin

Store kull
Definisjonen på et stort kull er «når det er flere levendefødte enn funksjonelle spener» (Kilde: EFSA). I Norge har andelen store kull blitt lavere år for år, samtidig som kullstørrelsen har økt, fordi antall spener har økt fortere enn antall fødte grisunger. Samtidig er det avlet for bedre spenekvalitet, livskraft på grisungene, godt eksteriør og hold på purka samt melkeevne. Det er summen av alle egenskapene det avles for som gjør at både grisungene og purka er sterkere og friskere i dag enn noen gang tidligere.

Historisk tilbakeblikk
Før år 2000 var eneste form for avl for spener et krav om at purker skulle ha minst 14 spener for å bli brukt i avl og solgt som livdyr. Dette kalles for fenotypeseleksjon, men det er ikke særlig virkningsfullt og det ga heller ikke noen forbedring av egenskapen. Fra 2001 begynte vi å avle for antall spener på purker. Ved å bruke data fra purker som hadde hatt et kull i en avlsbesetning inn i avlsarbeidet fikk vi en avlsverdi for speneantall. Dette ga en svak fremgang, men det var først i 2006, i forbindelse med at vi hadde begynt å veie og telle spener på alle smågrisene i avlsbesetningene, at datamengden ble av en slik karakter at avlsfremgangen for antall spener startet for alvor. Genomisk seleksjon, som ble implementert for 10 år siden, har vært viktig for den gode utviklingen på antall spener. Den gamle hybridpurka hadde i 2013 15,2 spener, og dagens TN70 purke har 16,8 spener. I tillegg er det mulighet for å legge ekstra vekt på denne egenskapen når vi velger ut livdyr. Det er derfor svært få besetninger som har et behov for ammepurker, og målet med avlsarbeidet har nettopp vært å avle frem ei purke som kan ta seg av egne grisunger (inkludert litt kullutjevning i puljedrift).