TN70-purkas potensiale

Avl- og helsepyramiden kan for noen fremstå som et design laget for at avlsbesetningene skal «leke kongen på haugen». Det er imidlertid ikke hensikten. Målet er å sikre at smågris- og slaktegrisprodusenter får raskest mulig tilgang til den avlsfremgangen som skapes – og at dette skjer på en trygg måte med tanke på smittsomme sykdommer.

Rekrutteringsstrategi med innkjøpsrekruttering

Den mest vanlige formen for innkjøpsrekruttering er å kjøpe TN70-purker fra en formeringsbesetning. Dette er ei purke som har landsvin mor og Z-line (Yorkshire) far – eller motsatt. Noen velger også å kjøpe landsvinpurker fra foredlingsbesetninger for deretter å produsere egne TN70-purker. Førstnevnte metode dominerer klart: For alle kull registrert i Ingris i 2024 og 2025 stammer 68 000 kull fra en slik TN70-purke, noe som utgjør 73 prosent av alle kull i bruksbesetningene – opp fra 50 prosent for ti år siden. Kun 2,5 prosent av kullene stammer fra TN70-purker som er egenrekruttert, der mora er kjøpt fra en foredlingsbesetning.

Egenrekruttering som rekrutteringsstrategi

For bruksbesetninger som bruker Ingris, har 11 prosent av kullene en TN70-purke som stammer fra en egenrekruttert landsvinkjerne. I slike besetninger kjøpes det ikke inn livdyr, og all ny genetikk tilføres gjennom semin. Det samme prinsippet gjelder for besetninger som benytter såkalte «sikk-sakk-purker». Dette er purker som er avlet ved å bruke landsvin og Z-line annenhver generasjon, slik at vi oppnår en rasefordeling på omtrent 66 prosent landsvin og 33 prosent Z-line – eller omvendt. Denne rekrutteringsstrategien benyttes av om lag 12 prosent av bruksbesetningene.

Fordeler med ulike strategier

Å kjøpe inn livdyr gir flere viktige fordeler. Først og fremst knytter du tett kontakt med avlsbesetningen og får ta del i den purkeseleksjonen som skjer der. Du får raskt nyte godt av den avlsframgangen som skapes i toppen av pyramiden (avls- og helsepyramiden). I tillegg er helsestatusen nøye overvåket i godkjente avlsbesetninger, noe som gjør innkjøp trygt. En tredje stor fordel med innkjøpsrekruttering av TN70-purker er at alle purkene i besetningen får lik genetikk, og alle smågrisene kan ha lik genetikk. Det gir jevnere dyr, både for purker og smågris, bedre dyrevelferd og enklere management i grisehuset. For slaktegrisbesetningen er det også en fordel å få dyr som har lik genetikk og minst mulig genetisk etterslep.

Fordelen ved å egenrekruttere er at vi sparer penger på livdyrkjøp og ha enda bedre sikkerhet mot faren for å få smittsomme sykdommer inn i fjøset. Men i denne artikkelen skal vi studere litt nærmere om det virkelig er penger å spare på egenrekruttering, eller om det faktisk er bedre økonomi ved innkjøpsrekruttering.

Livdyrkostnad

Når vi kjøper et livdyr, er den reelle kostnaden lik differansen mellom prisen på livdyret og verdien av den smågrisen vi kan selge fordi vi ikke trenger å produsere en egenrekruttert purke. For eksempel: Hvis det kjøpes inn en TN70-småpurke på 10 uker, koster den 3 330 kroner (inkludert alle utgifter, også SPF-tillegg). Salgsverdien for en smågris på 31,6 kg er 1 400 kroner. Differansen blir dermed 1 930 kroner. Det er denne differansen som utgjør den faktiske livdyrkostnaden. Hvis alternativet er å egenrekruttere, forutsettes det at vi har plass til livdyrene. Derfor er ikke alderstillegg tatt med her.

Seminkostnad ved egenrekruttering

Ved egenrekruttering må seminprisen tas med i regnestykket. En dose med avls- og morpluss-sæd har en helt annen kostnad enn blandasæd av duroc. Med 2,8 doser per bedekning som gir grisunger (1 918 kroner ekstra) og fire livdyr per kull, koster sikk-sakk-metoden ca. 480 kroner per purke.

Når vi sammenligner kostnaden ved å kjøpe inn TN70 med kostnaden for semin av landsvin og Z-line til sikk-sakk egenrekruttering, kan det ved første øyekast virke som om det er store penger å spare på å produsere livdyr selv. Mange antar også at purkene fra egenrekruttering holder samme kvalitet som innkjøpte dyr. Men virkeligheten er mer kompleks – flere faktorer gjør at forskjellen mellom egenrekruttering og innkjøpsrekruttering blir betydelig.

Genetisk etterslep – en skjult kostnad ved egenrekruttering

Et viktig forhold som ofte undervurderes, er genetisk etterslep. Avlspyramiden er bygget for at den genetiske fremgangen som skapes i toppen, raskt skal komme bruksbesetningene til gode. Tall fra Ingris viser en årlig fremgang på 0,23 avvente grisunger per kull. Når vi velger egenrekruttering, mister vi to–tre år med avlsfremgang.

Dette er ikke ubetydelig – spesielt når utviklingen har vært så sterk som de siste årene. I 2024 hadde gjennomsnittsbesetningen 30,6 avvente grisunger per årspurke, og spegrisdødeligheten har aldri vært lavere. Å ligge flere år bak i genetisk utvikling, betyr mye for produksjon og lønnsomhet.

Tap av heterosis – en annen skjult kostnad ved egenrekruttering

Et annet forhold som svekker egenrekruttering, er tap av heterosis, eller krysningsfrodighet. Dette gir i praksis én grisunge mindre per kull. For purker er det slik at TN70 har full heterosis, landsvin har ingen, mens sikk-sakk-metoden gir omtrent 66 prosent heterosis.

Marginalverdien av en avvent smågris er beregnet til 1 186 kroner, som tilsvarer smågrisprisen minus fôrkostnaden. Tapet av én grisunge per kull har derfor en betydelig økonomisk konsekvens.

Innkjøpsrekrutterte TN70 vs. sikk-sakk og annen egenrekruttering – hva viser tallene?

Analysen av 95 000 kull fra 2024–2025 viser at innkjøpsrekrutterte TN70-purker i snitt har 0,9–1 flere levendefødte per kull enn sikk-sakk-purker og egenrekrutterte TN70 fra egenrekruttert landsvinkjerne. TN70-purker fra landsvinkjerne kjøpt fra foredling, presterer på nivå med innkjøpsrekrutterte TN70, og er derfor et bedre alternativ enn ren egenrekruttering. Se Figur 1.

Det er selvsagt stor variasjon i antall levendefødte, påvirket av faktorer som fôr, fjøs, sesong, folk, rutiner og tilfeldigheter. Derfor er det lett å overse en forskjell på 0,9 grisunger per kull i praksis. Men når vi studerer tallene, blir bildet klart: Figur 1 bygger på et svært omfattende datasett, og resultatet er både tydelig og forventet. Kort sagt: Du vinner ikke Ingris-årsoppgjøret med en sikk-sakk-purke.

Forskjellen utgjør om lag 3 200 kroner per purke

Figur 2 viser forskjellen i gjennomsnittlig antall levendefødte hos TN70-purker og sikk-sakk-purker for kull født i 2024 og 2025, fordelt på kullnummer. En purke får i snitt i overkant av tre kull, og verdien av genetisk etterslep og redusert heterosis hos sikk-sakk-purka utgjør om lag 3 200 kroner per purke som får tre kull. Som figuren viser, øker forskjellen mellom innkjøpsrekrutterte TN70-purker og sikk-sakk-purkene ved økende kullnummer.

Når vi legger til produksjonstapet, endrer bildet seg

Når tapet fra lavere smågrisproduksjon tas med sammen med kostnadene for semin og livdyr, er det langt mer lønnsomt å kjøpe TN70-småpurker enn å rekruttere selv (se Figur 3). Forskjellen er på 1 750 kroner per purke ved rekruttering med sikk-sakk-metoden. Problemet er at dette tapet fra en mindre optimal produksjon ofte ikke synes direkte i regnskapet.

Hva betyr dette for din besetning?

La oss ta et eksempel med en besetning på 105 avlspurker og 145 årspurker, hvor 34 prosent er førstekullspurker. Med 7-ukers puljedrift trengs det 15 rekrutter hver 7,2 uke, totalt 108 rekrutter per år. Tapet ved lavere produksjon hos sikk-sakk-purker – beregnet til 1 750 kroner per purke (livstidsproduksjon, tre kull i snitt) – gir en samlet økonomisk effekt på om lag 189 000 kroner per år i forbedret resultat dersom man velger innkjøpte TN70-purker.

Og i tillegg: mindre arbeid, bedre dyrevelferd og mer forutsigbar produksjon.

Anita Dahl forteller ut fra egen erfaring

Anita driver smågrisproduksjon på Karmøy.

«Vi hadde en periode der vi brukte sikk-sakk-modellen for rekruttering. Når vi ser tilbake, var hverdagen preget av kaos. Purkene var ujevne, puljene ustabile, og vi mistet rekrutteringsdyr når vi drev med kullutjevning. I smågrisavdelingen slet vi med halebiting, og til tider klarte vi ikke å levere smågris som planlagt. Det førte til høy dyretetthet og dårligere dyrevelferd. Vi fikk heller ikke det beste ryktet hos slaktegrisprodusentene.

I tillegg hang vi etter med dataregistrering i Ingris, et verktøy som er helt avgjørende for god drift. Dersom vi skulle velge å egenrekruttere, kreves det enda mer registrering. Dette var tid vi mye heller skulle ha brukt i fjøset.

Med sikk-sakk brukte vi småpurker til å produsere rekrutter til oss selv, i stedet for å produsere smågris til slaktegrisprodusentene. Dette gikk ut over den totale produksjonen vi klarte å produsere innenfor vår konsesjon. Jeg mener at hvis alle gjør den jobben de er best på, får alle parter et bedre resultat. Da vi tok beslutningen om å kjøpe inn rekrutter, endret hverdagen seg totalt.

Nå har vi roligere dyr, bedre purker, lik genetikk og god dyrevelferd. Halebitingen vi slet med, er borte. Vi har tid til å fokusere på det som virkelig betyr noe, og vi er alltid ajour med registreringer. Det gir bedre kontroll – og bedre bondevelferd.

Vi henger heller ikke etter med genetikken, slik vi gjorde før. Det kommer også slaktegrisprodusentene til gode. For oss er det viktig å kunne levere smågris vi er stolte av, og det føler vi at vi gjør nå.»

Tall fra Anitas smågrisproduksjon

Vi ser det samme mønsteret i Anitas besetning som vi ser fra Ingris-landsgjennomsnitt. Figur 4 viser at Anita i løpet av de siste ti årene har hatt både egenrekruttering og innkjøpsrekruttering, og at hun har gjennomført sanering til SPF to ganger. Etter den første saneringen gikk hun tilbake til egenrekruttering, mens hun etter den siste har fortsatt med innkjøp av TN70-livdyr.

Fra 2016 til 2023 hadde hun en kombinasjon av innkjøpsrekrutterte og egenrekrutterte dyr. I denne perioden viser tallene at TN70-purkene som var innkjøpsrekruttert i gjennomsnitt fikk omtrent én grisunge mer per kull enn de øvrige purkene.

Ser vi på utviklingen over tid, lå gjennomsnittlig kullstørrelse fra 2009 til 2016 på rundt 12 levendefødte grisunger. I dag ligger Anita sin besetning på over 17 levendefødte per kull. Denne økningen på fem grisunger på ti år er imponerende – omtrent dobbelt så stor som gjennomsnittlig framgang for purkebesetninger i landet.

Tre forhold har bidratt til denne framgangen:

• Avlsframgang skapt av Norsvin og Topigs Norsvin (2,5 grisunger på 10 år)

• Overgangen fra egenrekruttering (sikk-sakk) til innkjøpsrekruttering av TN70 (ca. én grisunge)

• Bedre drift i besetningen (ca. 1,5 grisunger)

I tillegg viser figuren at saneringstidspunktene gir lavere alder på purkene, som følge av rekruttering av ungpurker og oppstart av nye SPF-besetninger. Ungpurker har som kjent litt lavere kullstørrelse, noe som forklarer de noe lavere tallene for 2023.

Hvordan komme i gang med innkjøpsrekruttering?

Start med å kontakte slakteriet (livdyrkontoret), rådgivere og Norsvin for å få oversikt over aktuelle avlsbesetninger. Det er avgjørende å kjøpe fra godkjente avlsbesetninger – både for å sikre høy avlskvalitet og for å ha nødvendig helseovervåkning.

Besøk besetningen og bli kjent med driften. Spør deg selv: Kan dine behov innfris?

Fra en avlsbesetning kan du forvente:

• TN70-småpurker (eventuelt bedekningsklare eller drektige)

• Lik genetikk for jevnere purker

• Høy avlskvalitet og god helse

I tillegg er det lov å komme med flere ønsker. TN70-purker har også avlsverdier, og kanskje ønsker du spesielle egenskaper som: Morsevne, kullstørrelse, kjøttkvalitet – og kanskje ønsker du purker med flere spener?

Å velge innkjøpsrekruttering handler ikke bare om økonomi, men også om kvalitet, dyrevelferd og forutsigbarhet. Det gir en enklere drift og en forhåpentligvis bedre hverdag i fjøset.