Driver formeringsbesetning på landsvin i Ørje

Når SVIN kjører inn mot Ørje, ser vi raskt hvordan landskapet preges av tradisjonelt landbruk. Midt i dette finner vi Linda og Lars-Helge Mehlum. Far John Kristian er fortsatt med og hjelper til og kjører blant annet ut dyr til kundene. Produksjonen er en velkjent formeringsbesetning for landsvin, og er en viktig brikke i norsk svineavl. 

Flyttet «hjem» 

Med to små barn, få ferieplaner og en utrettelig arbeidsinnsats, kombinerer paret moderne livsstil med en tradisjonell drift – og med blikket rettet fremover. Paret flyttet til hjemgården Glundberg på sensommeren. Det er gården Linda vokste opp på og der foreldrene inntil nylig bodde. Før bodde Linda og Lars Helge i en enebolig ikke langt unna. 

– Vi har tatt over hele gården. 

Gården der de faktisk har hoveddelen av svineproduksjonen heter Skislett. 

– Min mor og far kjøpte Skislett av Sigurd Flydal i 2000. Så i dag er det på en måte to gårder vi driver. Skislett hvor vi har produksjon og Glundberg hvor vi bor og har laget en talleløsning for drektige purker som skal selges. Og på Skislett er det et bolighus som min mormor og morfar bor i. Vi har solgt huset vi bodde i inntil i sommer til Lars-Helges bror Marius Mehlum. Han har begynt med slaktegrisproduksjon hos en tidligere smågriskunde. Nå selger vi smågris til Marius, sier Linda. 

I nærheten er det flere slektninger som driver med gris. Et skikkelig godt og nært svinemiljø med andre ord.

Hadde landbruksinteresse 

Linda og Lars-Helge er begge unge, men er allerede erfarne gårdbrukere. Linda, som vokste opp på gård sammen med sine to eldre søstre, har hele tiden hatt tilknytning til landbruket. Men overtakelsen var langt fra en selvfølge. 

– Ingen av oss døtrene viste interesse for å ta over gården da vi vokste opp, forteller Linda. 

– Pappa har alltid drevet med gris. Han og mamma har aldri presset oss inn i det, og har heller aldri vurdert å selge. De tok det nok mest som det kom da de hadde mange år igjen av arbeidslivet. Da Lars-Helge og jeg begynte å snakke om framtida, ble vi enige om at dette kunne være noe for oss. 

Lars-Helge som er fra Ørje sentrum hadde også landbruksinteresser, men hadde aldri sett for seg at han skulle bli svinebonde. 

– Jeg har alltid hatt en fascinasjon for landbruk, men det var nok kyr jeg tenkte på først. Svinehold kom som en ny mulighet da jeg møtte Linda, og vi begynte å se på gården hennes som en fremtidig arbeidsplass, sier han. 

De møtes på en bygdefest når Linda var 16 år. Han var 22. Gradvis begynte de å bidra i fjøset og Lars-Helge begynte etterhvert å jobbe for Lindas mor og far som avløser tre år før paret overtok. 

Studerte i Oslo 

Linda studerte en periode i Oslo. Hun skulle bli førskolelærer. Lars-Helge studerte prosjektledelse i Fredrikstad. Veien fra bylivet til gårdslivet skjedde ikke over natten. 

– Vi bodde sammen i Oslo en periode, men skjønte raskt at bylivet ikke var noe for oss, sier Linda. 

– Da vi fikk muligheten til å ta over etter pappa og mamma, føltes det som et naturlig valg. Vi var klare for noe annet – noe som føltes ekte og meningsfylt. 

De flyttet tilbake til Ørje, og snart var planene klare: De skulle drive videre på gården, med formeringsbesetningen som kjernen i virksomheten. 

De kjører sju-ukers puljedrift og har 30 purker i pulja. Paret har kjøpt livdyr fra Tonje og Jan Botilsrud på Grue. De har kastet inn håndkledet og gir seg. Nå kjøper de livdyr fra Merethe Lie og Jon-Birger Hangaard i Kongsvinger. Linda og Lars-Helge har egen smågrisavdeling og selger både drektige og bedekningsklare purker. 

– De er begge store poster hos oss. Vi har navet til Randi Ødegård og Vegard Frøshaug som en av våre største kunder. Randi er min kusine, forteller Linda. 

De har åtte faste kunder. Kalnes videregående skole og NMBU er blant de som nevnes i tillegg til navet. 

– Slik produksjon krever både god logistikk og oversikt over kundenes puljeplaner, sier Lars-Helge. 

– Vi tar av 112 småpurker. 70 av disse 112 småpurkene selger vi til navet som drives av Randi og Vegard. Resterende av de 112 selger vi som bedekningsklare purker og purker vi bedekker for kunder. Ca. 300 selger vi til bror min som smågris, sier han. 

De to gårdene er på tilsammen 600 mål dyrket som leies ut til Lindas foreldre samt til Randi Ødegård og Vegard Frøshaug. 

Tar ansvar for økonomien 

En viktig avgjørelse paret tok tidlig, var å ha full kontroll over økonomien på gården.

– Vi gjør regnskapet selv, sier Linda bestemt. 

– Mormor lærte oss regnskapsføring, og tradisjonen med å gjøre det sjøl har vi valgt å videreføre. Det er ikke bare fordi vi ønsker å spare penger, men fordi vi føler at vi har bedre kontroll når vi selv ser over tallene. Vi vet hele tiden hvor vi står økonomisk. 

Linda legger til: 

– Det gir oss trygghet å vite akkurat hva som kommer inn og går ut. Med så mye ansvar som følger med det å drive en avlsbesetning, må vi være sikre på at vi har kontroll på alt. Vi liker å ha hendene på rattet, både i driften og økonomien. 

Det å ha så tett oversikt over økonomien har også hjulpet dem med å ta gode beslutninger når det gjelder investeringer. 

Støtte fra Innovasjon Norge 

Selv om produksjonen har vært i drift i mange år, har Linda og Lars-Helge søkelys på modernisering og effektivisering av driften. 

– Vi kommer på mange måter til dekket bord etter svigers, men har fått støtte fra Innovasjon Norge for å pusse opp rekrutteringsavdelinga på gården. Hele 50 prosent av kostnaden, forteller Lars-Helge. 

I høst skal vi rive noen vegger, støpe nytt dekke og oppdatere innredningen. Det vil gjøre hverdagen enklere og mer effektiv og ikke minst blir det et stort løft for dyrevelferden. 

Linda forklarer videre at støtten fra Innovasjon Norge har vært avgjørende for å kunne gjennomføre dette prosjektet. 

Samtidig understreker hun viktigheten av dyrevelferd i alt de gjør. 

– Vi er veldig opptatt av at dyrene skal ha det bra. Det er et grunnleggende prinsipp for oss. Vi jobber stadig med å finne bedre måter å forbedre forholdene for dyrene på, både når det gjelder stell og fasiliteter. Dyrevelferd er nøkkelen til ei god drift. 

Paret har ikke den største bedekningsavdelingen. 

– Logistikken går ut på at vi må jage noen inn, bedekke noen, jage dem ut igjen og så fylle på. Det blir som en karusell. De som er bedekket går rolig rundt i stabile grupper. Skal en flytte drektige dyr, må en gjøre det med en gang eller helst vente i noen uker. Vi bedekker kanskje tre ei uke. Deretter får de egen binge. Så fyller vi på etter plass. Dette er de som skal til en spesifikk kunde slik at vi ikke blander, sier Linda. 

Antall spener har økt 

Linda understreker viktigheten av å ha purker med mange nok spener for å sikre at alle grisungene får nok melk, spesielt siden kullene kan være store. 

– Dette har forandret seg over tid. Grisen har i gjennomsnitt flere spener enn tidligere. Dette er viktig når kullene vokser, slik at alle mer eller mindre har en tilgjengelig spene. Det er mange faktorer som spiller inn når det kommer til avl og seleksjon. Som for eksempel spener, morsegenskaper hos purka og avlsverdi. I tillegg fremhever hun viktigheten av tilstedeværelse og omsorg under grisingen, hvor hennes mor spiller en sentral rolle med sin erfaring og "kvinnelige touch". 

– Mor har lært meg mange av de tingene jeg syntes er viktig under grising. Omsorg og tilstedeværelse under hele grisingsperioden. Ikke bare under selve grisingen men også dagene etter, sier Linda. 

Stadige forbedringer med faglig hjelp 

Selv om de har mange års erfaring med grisehold, legger ikke Linda og Lars-Helge skjul på at det alltid er viktig å forbedre seg. 

– Vi har hatt mye besøk fra fagfolk i Norsvin og Nortura samt veterinærer som har gitt oss verdifulle råd, sier Linda. 

– Det er viktig å være åpen for innspill, og vi har lært mye av de besøkene vi har hatt. Å få andres blikk på gården gir oss nye perspektiver, og vi setter stor pris på det. 

Lars-Helge er enig og legger til at de også bruker tid på å følge med på nyheter og utvikling innen svineproduksjon. 

– Vi har vært med i studieringer og holder oss oppdatert på det siste innen faget. Det er en viktig del av det å drive en moderne gård. Du kan ikke bare stole på gamle metoder – du må hele tiden være villig til å lære og tilpasse deg.

Gode resultater

Resultatmessig nevner paret 14,6 avvente på landsvin, og grisingsprosenten er på 96,7. Sist avlsbesetningsmøte var de på 9. plass blant formeringsbesetningene i Norge. 

– Jeg føler det er langt til toppen. Det som skiller oss fra toppen er at treukersvektene er litt for lave og at avlsverdien synker mye etter første kull. Vi har mange avvendte, og det blir mange grisunger om beinet. Men vi gir purka så mye fôr som mulig uten at hun blir matlei, og fødselsfôr i tillegg. Vi fikk tips fra May Gryte i Fjøssystemer om å blande smågrisfôr og varmt vann oppi ei bøtte slik at det sveller. Deretter blander vi dette med torv. Det blir en fin grøt som vi gir spegrisen. Uansett: Vi sluntrer altså ikke unna på brunsten. Ansvaret tynger en del og vi må gjøre det nøye. Vi har kunder som krever sitt. Vi har lyst til å levere det vi lover, sier Lars-Helge. 

Barna er en del av livet på gården

For Linda og Lars-Helge er det viktig at barna deres vokser opp med en tilknytning til gården. 

– De er med oss i fjøset, og de lærer om dyr og landbruk fra tidlig alder. Det er en livsstil som vi håper vil gi dem en sterk tilknytning til gården, sier Lars- Helge. 

Lars-Helge smiler når han forteller om fireåringen som allerede er ivrig etter å hjelpe til. 

– Han er med oss når muligheten byr seg. Det er fint å se at han trives, og vi håper jo at han kanskje en dag vil ta over. Men det er opp til unga – de skal få bestemme selv hva de vil gjøre når de blir voksne. 

Lite med ferie 

Med barn på to og fire år er Linda og Lars-Helge vant til at hverdagen er hektisk, og ferie er noe de sjelden unner seg i lengre perioder. 

– Vi er veldig heldige som har god hjelp rundt oss, så noen fridager blir det allikevel i året. Familien er gode til å stille opp hvis det trengs, sier Linda. 

– Det er tidkrevende å drive en gård med dyr, og vi kan ikke bare reise bort når som helst. Grisene trenger daglig stell, og selv om det er røde dager eller ferietid, må vi være til stede.

 Lars-Helge er enig: 

– Det følger med yrket. Når du driver med dyr, kan du ikke bare låse døra og dra på ferie. De trenger tilsyn hver dag, og det er noe vi var forberedt på. Vi har valgt dette livet, og det innebærer at ferie må vike til fordel for dyrene. 

Men selv om det ikke er mye tid til ferie, har de altså klart å finne en måte å kombinere familieliv og gårdsdrift. 

Fokus på vekst, men med måte 

Selv om Linda og Lars-Helge har store ambisjoner for framtida, er de klare på at de tar en dag av gangen. 

– Vi har mange planer for drifta her, men vi må være realistiske, sier Linda. 

– Vi har små barn, og det er viktig at vi ikke tar på oss for mye på en gang. Vi vil sikre at produksjonen går bra, før vi gjør større investeringer. 

Lars-Helge er enig: 

– Vi ønsker å utvikle drifta videre, men vi må gjøre det på en bærekraftig måte. Vi kan ikke gape over for mye, for da risikerer vi å miste kontrollen. Det viktigste er at vi bygger videre på det vi allerede har, og at vi sørger for at driften er solid. 

Med blikket rettet mot framtida og en klar forståelse av hva som skal til for å lykkes, er Linda og Lars-Helge godt forberedt på utfordringene som ligger foran dem. Med god støtte fra familie og fagmiljøet rundt dem, står de sterke i rollen som framtidas bønder. 

Når det gjelder overgang til SPF, avventer paret konklusjonene i blant annet dyrevelferdsmeldinga. 

– Der vil vel komme noen konklusjoner om plass i fødebinger og liknende. Mye må bygges om her for å tilfredsstillende kravene til SPF. Det blir en helhets- og markedsvurdering. Men det kan også være en fordel å gjøre investeringene når vi er forholdsvis unge, sier Lars-Helge.