Axel og Karen tar sats i svineproduksjonen

Deres beslutning om å satse på kombinertproduksjon er et vendepunkt for både gården og familien, som nå ser frem til en ny hverdag som svineprodusenter på Stavsjø. 

Fra yrkessoldat til bonde 

Axel Dobloug har ikke bare vokst opp med jord under neglene; han har også et omfattende yrkesliv bak seg som karrieresoldat. I nesten to tiår har han tjent i Forsvaret, der han begynte på Jørstadmoen, fortsatte som bomberydder på Sessvollmoen og deretter fortsatte han militærtjenesten med base på Rena. Axel har erfaring fra internasjonale oppdrag, og selv om han trives i Forsvaret, har tanken om å vende hjem på fulltid alltid ligget der. 

– Det ble naturlig å ta steget nå, forteller han. 

– Når man bor på gård og har kone og små barn, blir ønsket om å være til stede sterkere.

Sammen med Karen har han tenkt grundig gjennom valget, og begge er enige om at gårdslivet - med Axel hjemme igjen – vil gi barna Nils på tre år og lille Peder på åtte måneder en trygg og verdifull oppvekst. 

Et betydelig valg 

Da Axel og Karen overtok, sto de overfor et betydelig valg. Familiegården hadde tidligere hatt melkekyr, men det ble fort klart at denne formen for produksjon ikke var aktuell. 

– Jeg hadde egentlig sett for meg at det alltid skulle være melkekyr her, forteller Axel.

– Men etter overveielser og hva som logisk sett var mest gjennomførbart og praktisk for oss, falt vi ned på gris, og kominertproduksjon som satellitt i Raumartoppen purkering i Sørum. Vi vurderte mulighetene med en familievennlig drift som samtidig kunne være bærekraftig økonomisk. 

I samtaler med både banken og rådgivere fra Nortura ble denne produksjonsformen anbefalt som et fornuftig alternativ. Dette ville gi familien mer struktur og tid sammen. Axel sier at en satellitt i en purkering faktisk ville gi familien større stabilitet. 

– Det er litt mer forutsigbart, sier Axel om systemet, som innebærer at purkene kommer og går med jevne mellomrom. Karen, som i starten var mer skeptisk til produksjonen, er nå fornøyd med avgjørelsen. 

– Jeg liker tanken på en fast struktur i hverdagen, noe som gjør det enklere å kombinere familieliv og jobb, sier hun. 

Den nye bondekjerringa på Hjelt 

Karen er både ærlig og entusiastisk når hun beskriver hva hun tenkte da hun skulle bli den nye bondekjerringa på Hjelt. Hun reflekterte en del over den krevende hverdagen og ansvaret som følger med å drive gård. Tidlig i prosessen var hun usikker på hvilken vei de skulle gå. Hun sier: 

– Jeg ville jo egentlig at vi ikke skulle drive med dyr og i alle fall ikke ku. Det var jo også mer forutsigbart med karrieren han hadde i Forsvaret. 

Hun nevner også at det er godt å ha sin egen karriere. Hun jobber som lærer i Brumunddal. Dette gir dem økonomisk stabilitet og sikrer at ikke begge må være involvert i gårdsarbeidet hele tiden. Karen utdyper: 

– Jeg synes det er greit at ikke begge gjør det samme hver dag. Det gir oss litt pusterom, og vi vet at vi kan stole på en stabil inntekt også fra min jobb. 

Nå vil dette framover gi en god balanse i hverdagen, spesielt med to små barn som også trenger sin del av oppmerksomheten. 

Når de først bestemte seg for gris, tok hun etter hvert innover seg fordelene ved deres valg. Fordelene det kan gi i en hektisk hverdag. Hun legger til:

– Selv om jeg var litt skeptisk til gris i starten, ser jeg nå at det er et godt valg. Vi kan ha bedre kontroll over arbeidsmengden, og det gir en viss frihet sammenlignet med at han var i utlandet eller på Rena. 

Planlegging og investering 

Byggeprosjektet som Axel og Karen nå er midt i, er et av de større prosjektene gården har sett på lenge. Gården har rundt 600 mål dyrket mark og de leier litt jord i tillegg. De driver også med grovfôr til hest. Faren sluttet med melkeproduksjon i 2004, men han hadde ammeku til 2006. Da var Axel tidlig i utdanningsløpet i Forsvaret. Faren avviklet drifta og begynte som tankbilsjåfør i Tine. 

Nå bygges det altså også et moderne fullkonsesjonsgrisehus på nærmere 1400 kvadratmeter. Prosjektet har vært planlagt i samarbeid med MG Bygg og Fjøssystemer, og det har vært mange avgjørelser å ta underveis. Alt er helt nytt for ekteparet, men de innrømmer å ha lært en del gjennom fagskoleopplegget som Axel deltar i via Norsvinskolen. Karen har også deltatt i å skrive emneoppgave. 

Har diskutert 

Paret har diskutert alt fra størrelsen på bingene til utformingen av fellesarealet (talla) i den nye investeringen på gården. Diskusjonen om hva det skulle bli startet for tre år siden. De tok over gården i januar i år. 

– Det var viktig for oss at dyrene skulle ha god plass. Grisehuset får blant annet 52 FS fødebinger delt i to avdelinger med åtte ukers puljedrift, og plass til 26 TN70-purker som er inseminert med duroc. Når de leverer, får de samtidig nye purker og den andre fødeavdelinga blir fylt opp. Axel og Karen får purkene ca. tre uker før grising. Grisungene fôres opp i fødebingene til de er ca. 30 kilo, så går de på talla. De skal da selge ca. halvparten som smågris til Nortura, og resten skal de sjøl fôre opp til slaktegris. Axel har vært nøye med å følge med på gjeldende regelverk, og har lagt opp større plass i bingene enn regelverket krever. 

– Vi har valgt å lage bingene litt større enn vi måtte, sier Axel. 

– For oss handler det om å tenke fremover, både for dyrevelferdens skyld og for å sikre at gården oppfyller fremtidens krav. 

Fødebingene er på rundt 8,5 til 9 kvadratmeter. Det er fire taller (to separerte med en delevegg i midten) på 100 kvadratmeter tilpasset framtidige krav. 

– Det er en ekstra investering, men en vi føler er verdt det, legger han til. 

Finner seg til rette 

Karen er oppvokst i en enebolig i Gaupen og har alltid sett for seg et liv nær bygda, men likevel i arbeid utenfor et gårdsbruk. Å flytte til en gård med flere generasjoner historie har også gitt henne anledning til å lære noe nytt. 

– Jeg er nok ikke ei typisk gardskjerring, og hadde nok ikke sett for meg at jeg skulle bli det heller, sier hun med et smil, men legger til at hennes mor og far er oppvokst på gård. 

– Men da vi flyttet hit og vi begge måtte ta en beslutning om fremtiden, skjønte jeg hvor mye dette betydde for Axel. Jeg har alltid syntes at har vært litt styrete her. Når Axel først kom hjem fra jobb eller oppdrag, måtte han alltid ut å drive med noe. Da er det bedre for oss alle at han heretter jobber med gris på heltid, sier Karen. 

For barna, Nils og Peder, blir det nå også en oppvekst tett på både dyr og natur. Karen og Axel ser det som en gave at barna kan vokse opp i slike omgivelser. 

– Vi håper de kan vokse opp med et nært forhold til gården, men de skal selv få velge om de vil ta over en dag, sier Axel. 

En analog tilnærming 

Selv om grisehuset blir toppmoderne, ønsker Axel å ha en viss manuell kontroll på enkelte av arbeidsoppgavene. 

– Jeg vil gjerne ha en viss kontakt med dyrene, og det er lett å miste når alt er automatisert. Dessuten har jeg null interesse for data, sier han. 

Derfor har han valgt bort visse automatiseringer, som for eksempel automatisk strøsystem, noe som gjør at han selv kan bruke tid på oppgaven. 

– Det er viktig å bruke tiden på å bli kjent med dyrene og driften, forteller Axel. 

– Dette er nytt for oss begge, og jeg ønsker å ha kontroll. 

Fjøset er derimot utstyrt med moderne tørrfôringsanlegg med kjettingtrekk (Big Dutchman), og moderne ventilasjon sikrer et godt inneklima. 

– Fôringsanlegget er datastyrt og tilpasser seg behovet til purkene, men jeg liker å være handson. Det gir meg en annen type kontroll, sier Axel. 

Hans erfaring fra Forsvaret har lært ham viktigheten av struktur og nøye observasjon, noe han mener å ta med seg inn i driften. 

Økonomisk trygghet i prosjektet 

Byggeprosjektet har ikke bare vært krevende, men også en stor økonomisk investering. De har investert 15 millioner kroner i fjøset. Etter samtaler med banken, Nortura og økonomiske rådgivere har Axel og Karen laget en plan som gir trygghet for fremtiden. 

– Vi gikk nøye gjennom økonomien. Per Dolven i Sparebank 1 Østlandet har vært en god støtte i prosessen, forteller Axel. 

– Dette er en langsiktig investering for fremtiden, og vi har hatt en tett dialog for å sikre at alt er gjennomførbart. 

Familien ser på smågrisproduksjon som en sikrere investering, og Axel har troen på at driften kan bli bærekraftig. 

Karen, som i starten var skeptisk til økonomien i landbruket, har også blitt mer overbevist. 

– Jeg forsto at dette ville kreve mye, men etter god rådgivning, føler jeg meg tryggere på fremtiden, sier hun. Axel understreker at banken aldri ville ha støttet prosjektet om de ikke mente det var bærekraftig. 

Arven etter far 

Axels far Ragnar, som tidligere har drevet gården, følger spent med på sønnens nye satsing. 

– Far og mor Tone har alltid vært støttende, og de har aldri lagt noe press på meg om å ta over, forteller Axel. For dem har det vært viktig å ha friheten til å forme driften etter sine egne premisser. 

– Far er i aller høyeste grad involvert i både gården og drifta. Han hadde bare ikke sett for seg at han skulle bli griskokk etter og ha passert 60 år. Han fungerer som en mentor og har solid erfaring etter å ha drevet som bonde i 40 år. Vi samarbeider daglig om ulike ting, og jeg lærer stadig noen tips og triks. Far er veldig ivrig og tar absolutt del i drifta, sier Axel. 

Karen nikker anerkjennende og legger til at familien også har støtte og fellesskap med naboer som også investerer i sin egen drift både i nybygg og påbygg. 

– Det er noe fint med å bo her og kjenne på samholdet på Stavsjø og i bygdene rundt oss. Det er også riktig å gjøre dette nå mens vi er forholdsvis unge, sier hun. 

– Og vi blir heller ikke yngre. Vi kjører på nå og forhåpentligvis blir dette bra, skyter Axel inn. 

Det å vite at andre gårder også satser på moderne produksjon gir dem en ekstra motivasjon.

Fremtidige drømmer og planer 

Selv om Axel og Karen får fjøset fullt av småpurker fra 17. mars i 2025, har de allerede begynt å tenke på hva fremtiden kan bringe. Axel har lagt til rette for mulige utvidelser av fjøset om 10 – 15 år. 

– Vi ønsker å ha fleksibiliteten til å utvide om vi ser behovet for det, sier han. 

For Karen har også tiden på gården skapt en større interesse for landbruket, og hun ser for seg at hun kanskje vil engasjere seg mer i driften etter hvert. 

For nå er fokuset imidlertid på å få i gang den nye produksjonen og bygge et liv for familien på gården. 

– Vi er klare for denne nye epoken, sier Axel med et smil. 

– Dette er en investering i fremtiden vår, og vi gleder oss til å skape minner og opplevelser for barna våre her på Stavsjø.