Samme nysgjerrighet

– Det er ofte når jeg sier at intervjuet er ferdig og skrur av opptaket, at det kommer masse spennende. Da må jeg skru det på igjen, sier Anette Dølen.

– Da kan du få en reportasje til, svarer Erling Mysen.

Vi er hjemme hos Erling på gården Lunder i Østfold. Han og Anette har allerede funnet en ting de er enige om: De beste sakene lar seg ikke alltid planlegge fra skrivebordet. Noen ganger kommer de når bonden viser fram grisehuset. Andre ganger kommer de når alle tror besøket er over.

Nå tar Anette over som frilanser i SVIN etter Erling. Det skjer samtidig som han og kona Kristin er i gang med et generasjonsskifte på gården. Eldstesønnen har kjøpt Lunder, og foreldrene regner med å bidra i drifta også framover. Erling tenker ett år av gangen.

Over tusen gårdsbesøk

Erling begynte å skrive for SVIN rundt 2001. Før det hadde han blant annet arbeidet med driftsgranskinger i NILF og vært åtte år som journalist i Norsk Landbruk. Da han og Kristin tok over gården i 1996, ble journalistikken også en måte å kombinere arbeid utenfor gården med egen svineproduksjon på.

– Vi var svineprodusenter sjøl. Da fikk jeg innspill både fra arbeidet hjemme og fra andre rundt omkring, sier han.

I dag driver de kombinertproduksjon med noe færre purker enn før, i tillegg til korn. Men det er alle gårdene han har besøkt som fyller samtalen. Erling anslår at han har vært på over tusen bruk i løpet av yrkeslivet, ikke bare hos svineprodusenter. Han husker særlig turene nordover – og ett besøk i Japan.

På ett gårdsbesøk hadde familien både ku og gris der kona og en ansatt hadde hvert sitt ansvar. Erling spurte eieren på gården hva han hadde ansvaret for.

– Båten, svarte han. Og så kjørte han meg med båt til neste gård etterpå, forteller Erling.

Det mest spesielle grisehusbesøket hans må likevel ha vært rett utenfor Tokyo. Han tok T-banen fra sentrum og måtte bytte tre ganger. Tre bytter og ukjent språk var en utfordring, men avgangene var presise og togene kom hvert tredje minutt. Erling fulgte klokkeslettene han hadde fått og gikk av og på der han skulle.

– Dette var før GPS. Da jeg kom ut av den siste T-banestasjonen, hadde jeg fått beskjed om å gå etter griselukta. Det fungerte også. Plutselig dukket det opp et moderne grisehus rett utenfor byen, forteller han.

Tokyo har for øvrig ca. 500 små gårder med grønnsakproduksjon inne i byen. Men dette grisehuset lå i utkanten. I grisehuset fikk Erling servert grønn te og en hyggelig omvisning på engelsk, med tegn som støtte.

På reisene i Norge har han merket seg noen forskjeller. Erling beskriver Rogaland som et sted der han rekker flere gårdsbesøk på én dag, mens et besøk i Nord-Norge gjerne fyller hele dagen. Han understreker at han liker å reise begge steder.

– Jeg har vært på veldig mange hyggelige gårdsbesøk rundt omkring i hele landet. Jeg kan ikke huske ett som var utrivelig, sier han.

Regnskapet og hverdagen

Svineproduksjonen som Erling har skrevet om i over 30 år, har forandret seg. Han peker på færre, større produsenter og mer automatikk. Tidligere hadde ikke alle fôringsanlegg. Nå ser han automatiske strøanlegg som et nytt steg.

Men teknologien kan ikke overta alt. Anette skyter inn at smågrisene fortsatt må følges opp av mennesker.

– Det er ingen automatikk som gjør den jobben for deg, sier hun.

Erling har et tydelig råd til den som overtar oppdragene: Skriv om det produsentene kjenner igjen, og vis hva valgene betyr for økonomien.

– Alt som har med økonomi å gjøre, vil alltid være interessant. Bygging, drift, fôring – du kan koble nesten alt mot økonomi. Folk liker å lese om gårder. Du kan ikke bare skrive fra foredrag, sier han.

I gårdsanalysene for tidsskriftet Bedre Gårdsdrift har han fått produsenter til å åpne regnskapet sitt. Da er tillit avgjørende. Erling forteller at han noen ganger har latt en planlagt reportasje ligge fordi tallene ikke gir grunnlag for saken han var bedt om å lage.

Anette vil videreføre gårdsreportasjene, men også gå tettere på beslutningene bak tallene. Hun foreslår å besøke produsenter som har bygget de siste årene, hente fram driftsplanen fra før byggingen og spørre hvordan resultatet faktisk ble.

– Hvor ble kostnadene høyere enn planlagt, og hvor ble de lavere? Hva påvirket resultatet underveis? Det kan være nyttig for andre som står foran et byggeprosjekt, sier hun.

Samtidig vil hun vite hvordan gårdbrukeren har det. Erling spør hva som får drifta til å gå rundt. Anette spør også hva den krever av den som driver.

– Jeg har gjennom utdanningen vært opptatt av psykisk helse i landbruket. De som arbeider rundt gårdbrukerne må se mer på hele mennesket og ikke bare på produksjonen. På gårdsbesøk spør jeg gjerne om hverdagen, bakgrunnen for valgene og hva folk prioriterer, sier hun.

Hun har bachelorgrader i agronomi og folkehelsearbeid, og en mastergrad i bærekraftig jordbruk. Til daglig jobber hun som økonomi- og bedriftsrådgiver i TINE. Hun har også skrevet for Norsk Landbruk og allerede levert saker til SVIN. Det var svinenæringa som først fikk henne inn i landbruket.

– Jeg har lyst til å beholde en fot der. Jobbene lar seg fint kombinere, og jeg liker variasjonen. Å se nye steder, møte mennesker og høre hvordan de har løst ting, sier Anette. På lengre sikt ønsker hun også å ta doktorgrad.

Et spørsmål til leserne

Anette møter helst opp uten en lang, fast spørsmålsliste. Hun lytter, ser seg omkring og lar samtalen vise hva det bør spørres om. Et spørsmål stiller hun gjerne uansett:

– Hva ville du selv hatt lyst til å lese om som svineprodusent?

Svarene kan gi nye saker. Hun ser også for seg at leserne kan sende inn praktiske spørsmål til SVIN, som redaksjonen undersøker hos veterinærer, rådgivere eller andre produsenter.

– Jeg tror mange lurer på det samme, uten nødvendigvis å spørre høyt. Vi trenger ikke å kunne svare på alt sjøl, men vi kan finne dem som kan, sier hun.

Erling ser en fordel i at leserne i dag kan få raskere svar digitalt enn når de må vente på neste papirutgave. I årene hans ute på gårdene har spørsmål om økonomi, drift og praktiske løsninger stadig ført til nye besøk. Nå er det Anette som skal stille dem – og huske å skru på opptaket igjen når samtalen tar en uventet vending. Men Erling skal fortsatt bidra med noen reportasjer framover.