JORDSKIFTE KAN VÆRE LØSNINGEN

Jordskifteretten kan avholde jordskifte dersom det foreligger utjenlige eiendomsforhold og det er mulig for jordskifteretten å finne fram til mer tjenlige eiendomsforhold uten at noen av de involverte eiendommene blir påført tap.

Det er tilstrekkelig at det foreligger utjenlig eiendomsforhold for én eiendom. Den eiendommen kan i så fall fremme krav om jordskifte som involverer også andre eiendommer. Dersom jordskifteretten ser at det er mulig å oppnå mer tjenlige eiendomsforhold uten at noen av de andre eiendommene blir påført tap, kan ikke de øvrige eiendommene motsette seg jordskifte. Forståelsen av jordskiftelova § 3-2 som gir uttrykk for vilkåret om at «minst ein eigedom eller bruksrett i jordskifteområdet er vanskelig å bruke på tenleg måte etter tida og tilhøva» er derfor viktig. Høyesterett har i HR-2020-1910-A behandlet og avsagt dom om forståelsen av det vilkåret:

Bakgrunn for saken var at en gårdbruker hadde framsatt krav om jordskifte for å oppnå mer tjenlige eiendomsforhold overfor sin nabo slik at han fikk utvidet sin driftsbygning på en hensiktsmessig måte. Etter planlagt utviding av driftsbygningen kunne den romme 50 ammekyr. Landbrukseiendommen hadde ikke fôrgrunnlag for 50 ammekyr. Gårdbrukeren måtte derfor basere framtidig drift dels på leid areal. Høyesterett avklarte med sin dom to spørsmål knyttet til forståelsen av vilkåret i jordskiftelova § 3-2:

For det første avklarte Høyesterett at det ikke foreligger noen høy terskel for hvor utjenlig eiendommen må være for at vilkåret skal være oppfylt. Tapende part anførte for Høyesterett at vilkåret først kunne anses å være oppfylt når «dagens eiendom ikke gir rom for regningssvarende drift». Høyesterett var ikke enig i at det kunne oppstilles en slik terskel for at vilkåret skulle være oppfylt. Etter gjennomgang av relevante rettskilder uttalte Høyesterett at det ikke kunne kreves mer enn at «[…] det må foreligge et reelt og påviselig behov for å utnytte eiendommen på en måte som vanskeliggjøres av den nåværende eiendomsutformingen». Det er altså ingen høy terskel for grad av utjenlighet og flere hensyn kan være relevante i vurderingen.

For det andre avklarte Høyesterett at ikke bare eid areal, men også leid areal kan hensyntas i vurderingen av om det forelå utjenlige eiendomsforhold. Etter gjennomgang av relevante rettskilder, uttalte Høyesterett at «Det vil også være upraktisk å tenke seg et moderne landbruk som er basert utelukkende på» eid areal. Det er riktignok et grunnleggende hensyn bak både jordlova og konsesjonslova at man skal etterstrebe å oppnå at eier og driver av jordbruksareal er en og samme person. Likevel er den faktiske situasjonen i Norge at store deler av jordbruksarealet er leiejord. Høyesteretts tolkning av vilkåret i jordlova § 3-2 harmonerer med den faktiske situasjonen i jordbruket. Det er etter dommen fra Høyesterett avklart at også leiejord kan påberopes når jordskifteretten skal vurdere om utjenlighetsvilkåret i jordskiftelova § 3-2 er oppfylt.